Hazy Maren

Denne bloggen har egentlig levd et ganske langt liv. Helt siden mai 2009. Hazymarn er ei fortelling om ungdomstida mi her i Kristiansund, som har bestått av dans, musikk, gode venner, oppturer, nedturer, latter og litt for mye fyll til tider. Jeg har også tatt motet til meg og lagt ut små tekster som jeg har pusla med, og responsen har vært fantastisk. Men som alt annet, så ender også min ungdomstid en eller annen gang. Og med den også denne bloggen. Nå er det studentlivet jeg skal ta fatt på, og da syns jeg det er på sin plass med et nytt sted jeg kan pøse ut tanker, meninger og opplevelser. En ny start, selv om jeg helt sikkert kommer til å dra med meg litt av Dancing Divas og musikklinja. Noen ting kommer du ikke utenom her i livet.

Jeg vil egentlig bare takke for meg, jeg. Jeg har hatt det helt topp. Besøk meg på;

Vi må ikke bli gamle som de gamle ble før oss

PS. Denne bloggen blir stående i tilfelle noen skulle komme til å savne den gamle meg eller opplevelser vi har delt.

Siden majoriteten på gårskveldens vors besto av Divas, så er det ikke så veldig rart at det ble grining. Utrolig nok var det ikke jeg som sto for tårene, men det var hjerteskjærende nok å trøste venninnene mine som lot festsminken renne utover. Nathalie sa jeg på gjensyn til, på torsdag og det var vondt vondt vondt. I går sto Karoline for tur. Hun dro til Oslo i dag. Neste ut er meg. Men i går ble vi alle enige om å tørke tårene for en stund og heller ha det kjempegøy idet vi dro til byen for å ha vår siste kveld ute på byen sammen, før vi atter igjen er tilbake. Når er det ingen som veit, men tida kommer til å gå fort. Det er jeg sikker på.

Og tida går fort. Flybilletten er bestilt. Enkeltbillett, ingen retur. På fredag drar jeg og da er det ingen vei tilbake. Det er godt og skummelt på en og samme gang. Om jeg er ivrig etter å komme i gang? Jeg veit ikke, for pakkinga utsetter jeg så lenge jeg kan. Istedet for å bestemme meg for hva jeg skal ha med meg av klær og plater, så velger jeg heller å bruke tid på det jeg i hvert fall ikke kan ha med meg - vennene mine og muligheten til å ligga i senga, se på True Blood og ta livet helt med ro fordi jeg fram til fredag fremdeles bor hjemme. Litt hjernedød føde funker alltid, for da slipper jeg å tenke.

Bilde: Marte Steffensen

Og snart må jeg gi meg med denne bloggen også, for å fortsette på den nye. Skal bare samle litt mot først.

For å starte med det siste først; turen til London med Dancing Divas og ledere var en verdig avslutning på noen fantastiske år. Alle sammen har kosa seg fra begynnelse til slutt, med shopping, musikaler, danseforestilling, dansing på Pineapple og dansing på nattklubber for de som ikke gadd Pineapple. Det har vært dagens dilemma, fliring, fjerting, drikking, spising. Vi har vist fram våre nye innkjøp, vært på London Dungeon og Madame Tussaud's, sett Lion King, We will rock you og ei fantastisk danseforestilling hvor vi måtte gjennom en pub for å komme frem til salen (falt jo i smak hos meg). Det har vært varmt, det har vært kaldt og jeg visste aldri om jeg burde ha på meg jakke eller ikke, bukse eller shorts. Vi har siklet flere meter etter kjekke menn, og stått sammen om å jage bort sleipinger som ikke fortjener vår oppmerksomhet. Vi har danset til en ensom saksofonist som spilte på gata og trekt til tilskuere slik at også saksofonisten kunne tjene seg en slant. Jeg har sittet i to og en halv time og knyttet never fordi min nye tatovering var så jævlig vond å ta, og tenkt "hvorfor er den så stor, hvorfor akkurat på ryggen, hvorfor så mange fugler?" samtidig som jeg holdt ut fordi jeg visste det kom til å bli verdt det. Vi har gått Oxford Street barfot og blitt kullsvart under føttene. Jeg har lagd speilegg til den store gullmedalje til alle partyløver som ville ha, og glemt å slå av gassen så vi sov i flere timer imens vi var i fare for å få brannskader. Når det er sagt så har jeg, som var så redd for det, ikke møtt på en eneste person med brannskader. Vi har spilt fotball i Hyde Park og ved en feiltakelse sparket ballen i ryggen på tilfeldige parkgjengere. Jeg har dansa poledance på tuben til stor fornøyelse for et utdrikninslag som innebar gamle damer med stokk. Vi har tatt stygge bilder av oss selv og flirt godt og lenge av det. Alt i alt har vi hatt en tur av episke dimensjoner.  

Men det viktigste er allikevel samholdet og fellesskapet vi har hatt. 21 jenter som sitter ved et langbord på en resturant og prater og ler i munnen på hverandre. 21 jenter som stiller opp for å ta fellesbilde og gutter og menn som stirrer lang vei på alle jentene som skinner om hverandre. 21 jenter som går i samlet flokk imens Synnøve og Monika prøver å finne ut av veien til neste aktivitet. 21 jenter klemt inn i ei vogn på tuben og som står eller sitter imens de prater i rasende vei på norsk så medpassasjerer graver nesa enda litt lenger ned i avisa. 21 jenter som alle er så forskjellige, men som allikevel hører til i samma gjeng. Det er fint, det.

Og det har vært vemodig. Ikke bare var det den siste turen, men også den siste gangen vi alle er samlet før noen av oss flytter vekk fra Kristiansund. Jeg og Karoline til Oslo, Nathalie og Vilde til Trøndertun og Marte til Heimtun. Og når vi satt der den siste kvelden, 21 jenter presset inn i leiligheten vår, og vi tok en runde på hva vi syns har vært finest med denne turen, ja, da satt mesteparten av gjengen der med tårer i øynene. Og vi skålte for turen, vi skålte for de flotte damene som har passa på oss, vi skålte for alle morsomheter og vi skålte for oss. Jeg skal innrømme at hver gang jeg har lagt meg, hver gang jeg har ligget der i mørket og hørt London pulsere rundt meg, så har jeg tenkt at snart er dagen her. Snart er dagen her når vi pakker koffertene våre, sjekker ut og sitter i taxien mot Heathrow. Snart er dagen her når vi løper gjennom Gardermoen, stressende med kofferter på slep for å rekke neste fly. Snart er dagen her når vi ankommer Kvernberget og drar hver vår vei. En skal til USA som utvekslingsstudent, de fleste har ett eller flere år igjen i denne byen, imens fem av oss skal videre til noe vi egentlig ikke veit hva er. Det har jeg tenkt på hver kveld, og når jeg har tenkt denne tankerekken, da har jeg vært redd.

Jeg skal avslutte med det som er det absolutt siste; turen til London med Dancing Divas og instruktører har vært ei verdig avslutning på noen fantastiske år.

Ingen tvil om hva jeg skulle kose meg med i London.

Prøver alltid å vise meg fra min mest intelligente side. Leste Kafka på stranden forresten av Haruki Murakami.

Den første dagen stressa jeg av gårde til Camden slik at jeg kunne få min etterlengtede tatovering. Fy faen, så vondt det var.

Blødde i gjennom skjorta og alt mulig.

Utenfor Earl's Court.

I vei for å se Lion King. Grein fra begynnelse til slutt.

Gladgjengen i rulletrappa.

Et bilde inspirert av fotballkulturen i England.

Klar for nattklubb.

Flotte damene.

Nathalie Stokke Hjelkrem og Marte Steffensen som har tatt bildene.

Gidder ikke å legge ut flere bilder, jeg, men det sier seg selv at turen var episk.

... Det der er noe av det sterkeste jeg har hørt. Tenk å si noe så utrolig vakkert rett etter at man selv har vært i ferd med å miste livet. Jeg har vært i Oslo i helga, og Oslo var trist og nedbrutt. Det er ikke noe rart, og resten av Norge føler vel det samme.

--

I morgen drar jeg og resten av Divasn med instruktører til London. Avslutningsturen for oss som flytter til høsten. Jeg gleder meg noe vilt. Og det er sykt fortjent med tanke på denne innholdsløse sommeren og drittværet som har vært. Ei hel uke uten bekymringer. Gidder ikke å tenke på fremtida for en femmer.

Det som har skjedd i Oslo og på Utøya er helt utenkelig. Hvem kunne tro at noe sånt ville skje i lille, trygge Norge? Det er rystende og vondt. Vondt å tenke på de 91 menneskene som måtte ofre livet for en idiot uten empati og respekt for individet og menneskene rundt seg. Samtidig er det viktig å huske på at vi ikke skal la oss knekke av dette. Faktisk bør dette gjøre oss alle sterkere, gladere i landet vårt og i hverandre. Og ja, jeg får Harry Potter-vibber av dette. Voldemort som sprer frykt og som vil så splid. Hadde vi bare hatt en Humlesnurr i blant oss.

Jeg reiser jo til Oslo i dag og er sikkert den eneste nordmannen som finner på å gjøre noe sånt. Men pliktene kaller og jeg og vi og alle sammen må bare se framover.

Jeg vil bare avslutte med et tekstutdrag fra en av de sterkeste låtene til El Cuero - Hate will get us nowhere;

"Bomb myself in crowded square. You retaliate with rocket glare. Who the hell think God still cares? Hate will get us nowhere".

Det som alltid har plaget meg er mine etterfølgere. De irriterer meg grenseløst disse ensformige og stupide etterfølgerne som tror jeg gjør så mye fantastisk og særegent, og som utrolig nok skal gjøre akkurat det samme selv. Ingenting av det jeg gjør, er fantastisk og særegent, men nå ja, dem om det. Enda mer idiotisk er det at jeg står som en illusjon. Jeg burde faktisk blitt degradert til et spøkelse, helst et gjennomsiktig ett. Disse etterfølgerne veit ikke at jeg lever på en eller flere løgner, de er jo nå blitt så gjengrodde at å rydde opp i den floken ville tatt lenger tid enn hva behagelig er, så de lever videre i god tro om at jeg gjør som jeg vil. Selvfølgelig gjør jeg som jeg vil, men ett sted går grensen. Det er ikke nødvendigvis slik at alt jeg gjør, er noe jeg vil! For alt de veit kan det være ting jeg med den største uvilje motsetter meg, men som jeg uansett ender opp med å gjennomføre. Gjør det, gjør det, gjennomfør det! Og så løper de rundt da, som bedre kopier av meg, og etterligner og fjaser, og de er bedre kopier fordi de gjør det av egen fri vilje. Det er særdeles lite av hva jeg gjør som er av egen fri vilje. Det er nesten blitt sånn at min egen frie vilje er blitt tatt bort og erstattet av noen andres frie vilje. Tenk hvis jeg har lyst til å gjøre noe helt annet enn det jeg gjør? Det er det ingen som tenker over! Nå er det sikkert ikke så mange som orker å ta seg bryet med å tenke over hva jeg kunne tenkt meg å gjøre, men la meg nå leve i den tro at det er noen som frivillig har lyst til å sette seg ned å gjøre nettopp det. Men disse etterfølgerne, ja, de plager meg. Tanken på dem plager meg, og den gir meg skyldfølelse. Og hvem er jeg til å utrope dem som etterfølgere? Er ikke det kanskje en smule eller et helt brød egoistisk og selvhøytidelig? Etterfølgere ville jo eventuelt blitt mine barn, som for Guds skyld bør være en fjern utopi i et fantasiland. Altså noe som aldri vil skje. Og det ville jo bare vært enda verre om jeg fikk muligheten til å mate inn mine ideer og moraler i blodsbånd og brystmelk. Gjør nå ikke større skade enn det som allerede har skjedd. Det er derfor med den største selvfølge jeg etter hvert vil trekke meg tilbake til min fars barndomsparadis. Der kan ingen skade skje, for den er allerede blitt påført av andre og langt mer ustabile personer enn meg. Jeg skal bare tillate meg å utfolde meg enda litt til, men jeg lover at snart skal det skje. Nå er det jo selvfølgelig viktig å huske på at i mitt vokabular så betyr "snart" egentlig "veldig lenge", men meg om det. Jeg har på følelsen av at verden uansett vil stå til påske, og forhåpentligvis til starten av neste sommerferie.

 Ventetiden kan bli lang. Jeg kan ikke love at den blir noe kortere. Hva jeg og vi og alle sammen skal vente på er heller usikkert. Kanskje på at alle skader som noen gang har skjedd, skal snu i døren og aldri finne sted? Er noe sånt mulig? For om det er det vi venter på, så vil jeg gjerne være parat. Da vil jeg sette meg ned, ja, faktisk nå med en gang, og skrive en liste, for lister kan være greie å ha. Og når tiden er inne, ja, når tiden står der i døra og skal ta med seg alle uhell tilbake, da skal jeg være klar med listen i min skjelvende hånd. Så trenger ikke tiden å ta så forferdelig lang tid. Det er det ikke sikkert jeg har tid til når tiden er inne, eventuelt når tiden står der i døren. Så kan jeg bare ramse opp alle uhell, krangler, slåsskamper og stygge ord som hviler på mine skuldre, og tiden kan bare ta dem med seg og gå. For tiden, den går enten du vil det eller ei. Jeg vil helst ikke ha dem. De er gratis, så det er bare å ta for seg. Et loppemarked ville kanskje vært noe for dem som føler de har gjort for lite ugagn her i livet. Et loppemarked for alle etterfølgere som føler de har for lite på sine skuldre. Vær så god, ta hva som ligger på mine, men helst ikke selve skuldrene for det er godt mulig jeg fremdeles har bruk for dem. Nesa mi skal dere derimot få, for den er bare unødvendig. Jeg trenger vel ikke nese når den allerede sitter på plakaten av Bob Dylan som henger på veggen. Litt av et snyteskaft! Men når dette skal skje, er jo heller uvisst. Det er stor fare for at jeg i ventetiden, det som er i mellom, skal komme til å hoste opp enda flere uhell, så klart høyst uvillig fra min side, herregud, hva tar dere meg for. Og er det kanskje ikke det vi alle lever på? Ventetiden, mellomtiden, de grusomme intervallene mellom det vi velger å kalle livet. Men livet er jo også denne ventetiden, mellomtiden! Hvorfor sitter alle på en benk og venter på bussen som aldri kommer, når vi heller kan reise oss opp og gå? Det er så langt i mellom, sier dere, ja, men da svarer jeg tilbake at dere kan ta dere en banan og suge på, for om jeg skal bruke mesteparten av livet mitt på å vente, så legger jeg meg heller ned for å dø. Ja, akkurat her! Ved siden av denne benken som nettopp er blitt malt, men som allerede har begynt å flasse. Ventetiden var tydeligvis ikke så veldig lang for denne benken, den venter allerede på neste runde med maling, som helt sikkert er benkens høydepunkt i sin tilværelse som benk. Se, det tok ikke lang tid før maleren var tilbake med kost og malingspann. Skal vi alle sitte her og vente på neste strøk? Det gidder jeg ikke!

 Så jeg gikk og tiden og etterfølgerne fulgte etter. For det er jo det en etterfølger egentlig er - en som følger etter. Men hva følger jeg egentlig etter, jeg og tiden og etterfølgerne? For jeg er vel en etterfølger, jeg også? Jeg er jo ikke kommet dit jeg er i dag uten å ha fulgt etter noen? Jeg datt bare ikke ned fra himmelen og så sto jeg plutselig her. Ha, så de som en dag skal dømme meg, summere opp og føre regnskap over mine minus og pluss, kan egentlig bare ta seg hardt bak, for det er ikke min feil noe av dette! Det er de jeg kopierte som er skyldige! Jeg er uskyldig! Hører dere meg? Uskyldig. Den rant aldri av meg, den sitter fremdeles på meg, og her skal den sitte til jeg får min egen frie vilje og gjør dritt som jeg og bare jeg kan noe for. Ah, for en lettelse å finne ut av dette. Men fremdeles, når jeg ser meg bak skuldrene, og la meg nå nevne at skuldrene ennå sitter der de skal, så står tiden og etterfølgerne der og bare glor på meg. Hva vil bli mitt neste trekk? lurer de på, men de kan ta seg faen på at jeg lurer på akkurat det samme. Det ser ut ikke ut som om vi kommer oss noen vei med det første, kanskje ikke med det andre engang. Og her vi står, ble det plutselig så veldig mange veier å velge mellom og midt opp i denne åpenbaringen av min fremdeles intakte uskyld, så mistet jeg de jeg selv kopierer, av syne. Etterfølgerne må etter hvert ha mistet interessen for meg, for de gikk ett par skritt bakover og fant seg nye idioter å kopiere. Det er bare meg og tiden igjen. Kanskje er tiden inne, eventuelt at den står i døren, for å finne veien videre på egen hånd.  

Jeg er glad jeg har evnen til å være på egen hånd. Og kanskje ukens fineste sitat må være; 

"... og akkurat nu er jeg reint ille ute."

... av Notto Fipp. Fine Notto Fipp.

Jeg må være tidenes mest ubesluttsomme menneske om dagen. Jeg klarer ikke å bestemme meg for en dritt, uansett hvor mye jeg veier frem og tilbake. Jeg klarer ikke engang å bestemme meg for om jeg skal dra til Molde i morgen. Det er ganske utrolig, med tanke på at det er konsert med El Cuero som er plana. Når så du dem sist, Maren? I september. Har de gitt ut ny plate siden den gangen? Ja. Vel, da burde svaret være ganske så enkelt.

Da er det kanskje ikke så rart at jeg lever livet på rommet mitt for tiden. Her prøver jeg å tenke meg fram til et godt svar, men jeg blir til stadighet forstyrra av både det ene og det andre. For eksempel Facebook, at jeg må sette på ei ny plate når den andre er spilt ferdig, og senest i går kveld spratt plutselig malesakene fram så jeg måtte bare sette meg ned og male litt. Resultatet ble:

... dette og et nytt lag med malingsflekker på gulvet. Stakkars mamma og pappa når de en gang skal selge dette huset.

En annen konsekvens av å tenke for mye, er at jeg får et stort behov for å gå meg en tur. Jeg kan ikke huske sist gang jeg gjorde det, så jeg må ha levd riktig så godt det siste året. I tillegg til at jeg har fått lappen da. I hvert fall, på vei mot mitt faste mål så møtte jeg på ingen annen denne fyren:

Tenk det da! En rev! Herregud.

Så sto jeg der og glodde da, og reven glodde tilbake, og til slutt var jeg så lei av å glo at jeg gikk videre. Gåturen var forresten til ingen hjelp, for jeg sitter fremdeles innestengt på rommet mitt. Men det er ikke bare maling, Facebook og skifting av plater jeg bedriver med altså. Nå istad skrev jeg faktisk en grundig liste over de Springsteen-singlene jeg allerede har, og som jeg må passe på å ikke kjøpe i London. Jeg orker jo ikke dobbelt opp. Og om det skulle skje, må jeg jo bare donere dem til noen som fortjener det. Ikke et så vanskelig valg, når jeg tenker meg om. Jaja, det er tydelig at jeg har et spennende liv. Jeg får vondt av meg selv.

Et mål har jeg i alle fall satt meg og det er at jeg skal være ferdig med dette før jeg stikker til London. Jeg orker ikke noe sånt tyngende over meg da. For i London skal man nyte livet.

Jeg har boplass i Trondheim og skoleplass i Oslo. Jeg har så lyst til å grine, men om jeg gjør det, så tillater jeg meg selv å hate Oslo. Det ville ikke vært noe god idé om jeg skulle komme til å flytte dit.

Jeg pussa opp rommet mitt i frustrasjon.


Har forresten en ny blogg jeg snart skal begynne å skrive på, men jeg orker ikke før jeg veit hvor jeg skal gjøre av meg.

HA, jeg er ferdig. Ferdig med kunder som velger å sette firepakningen med Coca Cola/Pepsi Max på båndet selv om jeg ber dem om å la den stå i handlekurva (og la meg bare slenge med at den blir tung etter at man har løftet dem femti ganger i løpet av ei vakt. Jeg er ferdig med kunder som ikke hilser tilbake når jeg gjør det, og som bare tar sakene sine og løper av gårde. Jeg er ferdig med pensjonister som kommer tre minutter over syv om morgenen, med en handlekurv som nesten er tom, bare fordi de skal splitte tusenlappene sine. Og så spør jeg dem "Har du ikke noe mindre" og de bare "Neeeei" med sin svakeste og smerteligste pensjoniststemme så jeg liksom skal synes synd på dem, selv om jeg ser mindre lapper stikkende opp av lommeboken deres. Jeg er ferdig med kunder som snyter meg for poser med vilje. De veit tydeligvis ikke at jeg har posetraumatisk stressyndrom. Jeg er ferdig med å få stygge blikk og kjeft om jeg gjør den minste ting galt. HA, jeg er ferdig.

Og det kom jeg til å tenke over i dag på jobb, imens klokken sakte men sikkert nærmet seg 14.00, at i løpet av ei vakt, så er jeg innom alle spekter som finnes i følelsesregisteret. Sinne, på grunn av alle drittkundene. Lykke over de som viser seg som elskverdige og hyggelige Begeistring hver gang jeg husker en ny PLU eller får til noe jeg ikke har fått til før. Apati av å sitte i timevis uten at det er noe som skjer. Misunnelse hver lørdag når jeg tenker på de som får mulighet til å fikse seg på ordentlig vis før de drar ut på byen. Utålmodighet når mamma henter meg på jobb for å kjøre meg på vors. Åh, det er så mange ganger jeg bare har hatt lyst til å klaske en klase bananer i trynet på folk som oppfører seg som drittsekker. Det er også en god del ganger jeg har hatt lyst til å hoppe over kassaapparatet for å gi en god klem til kunder som er hyggelige. De er som ørkenroser, viser seg bare en sjelden gang.

Det er ett år siden jeg forlot platesjappa for å vie livet mitt til PLU-koder og kvitteringer, og jeg kom meg faen meg ikke ut av det uten merker. Jeg er blitt en geek uten begrensinger og når jeg er på topp... Dæven, da er jeg bra hyggelig. Takk for meg - og PLU'er, jeg kommer aldri til å glemme dere.

Her har vi en salig blanding av 731, 700, 710, 766, 814, 737, 770, 755, 720, 721, 761, 712 og 713 faktisk.